Tekstene
Evangelietekst: Joh 17, 6–11
Lesetekst 1: Apg 11,1–18
Lesetekst 2: Ef 2,17–22
Utdrag fra talen (Hør hele talen HER)
Tekstene
I Apostlenes gjerninger får Peter være med på noe kjempespennende, et såkalt paradigmeskifte i gudsfolkets historie: Gud er for alle!
I teksten til de hedningekristne i Efesos, sier Paulus at de ikke har noen grunn til å være beskjedne, for de hører selvfølgelig også til i Guds familie.
I evangelieteksten fra Johannes ber Jesus om enhet for Kirken:
«for dem som du har gitt meg», «så de kan være ett».
Paradigmeskifte
For israelittene hadde det alltid vært slikt at visse typer mat var rituelt urene og derfor ikke skulle spises. For israelittene hadde de andre folkeslagene alltid vært rituelt urene. En israelitt skulle f.eks. ikke gifte seg med en ikke- israelitt.
Til å begynne med nekter Peter å være med på denne galskapen det var å begi seg ut på urenheter. Men så blir den nye oppdagelsen så viktig at Peter parkerer det han er lært opp i mht. rituell renhet.
Utvidet nåde
Det vi leser om i tekstene i dag, er at Gud og Guds nåde utvides. Eller – det var alltid meningen at Guds nåde skulle nå dypt og bredt, men i dag leser vi om at Gud og Guds nåde utvides for øynene på mennesker som har trodd at Gud var mer snever enn dette.
Vi og de
Hva har vi plass til i fellesskapet vårt, for ikke å si hvem? Og hvem kan egentlig være slike som kaller seg ‘vi’, og som kan si at noen andre er ‘de’, og dermed plassere dem utenfor det gode selskap?
Finnes de engang, disse ‘vi’, eller er det bare noen som har tatt seg til rette – og som kun har sine egne preferanser for øynene?
Hvem har vi plass til?
Skal det være slik hos oss at enhet utelukker rom for uenighet, ulike meninger? Eller må det heller være slik at det alltid er plass til alle mennesker, uansett hvem de er? Bør det ikke være sånn at man kan være rungende og skingrende uenig i det mennesker sier og gjør, til og med uenig i det de sier at de er, men at det må alltid være plass til alle mennesker likevel? Jobben vår er vel bestandig å finne ut hvordan vi skal kunne være samfunn sammen, og enda mer hvordan vi kan være menighet sammen?
Det beste som kan skje
En menighet er jo ment å være det beste som skjer både meg og andre. Et stykke himmel på jord! Dette kan bare skje ved at vi som er her fra før, ikke henger oss opp i meninger og uttrykk, livssituasjon eller opphav, eller alt mulig annet som har i seg kimen til å splitte oss, og at vi i stedet begynner å se mennesker. Kun mennesker. Vi kan være aldeles forskjellige, til og med ha dårlig kjemi, og fremdeles være en del av den samme enheten, dersom vi ser menneskene. For det er mennesker som skal enes, ikke alt vi tenker og mener og finner på.
Men vet vi at menighet ikke alltid oppleves slik.
Familien
Når Jesus i evangelieteksten ber om enhet, ber han om en enhet som går langt dypere enn en tankemessig enighet. For vi er en familie, og familier holder samme til tross for evt. uenigheter. De holder sammen fordi de hører sammen. Vi holdes ikke sammen av enighet, men av tilhørighet.
Innspill til samtale – alene, to og to eller i ei gruppe
- Finnes det noen typer mennesker som du aktivt unngår og ikke vil assossieres med?
- Finnes det noen som kaller seg kristne, men som du knapt vil kalle kristen?
Hva er det med dem?
- Mener du at Gud likevel har grenser for hvor vidt han favner mennesker, ut fra dagens tekster?
Hvor går grensene hans?
- Er menigheten det beste som har skjedd deg?